"Som klipt ut av en film!" "Eg burde skrive ned denne historien.." "Eg skulle tatt med kamera!" Eg kan huske at eg sa dette gjennom oppveksten, men eg har ikkje tatt konsekvensen av det før no. Fremdeles strever eg i motbakke, men eg er snart oppe! Det er no historien starter, og du er velkommen til å følge den.
Det kan være slitsomt å leve litt skakt i forhold til de fleste andre. Ikkje fordi det livet er strevsomt, eller på andre måter upassende, men fordi alle rundt lager et sånt himla nummer av det!
Eg har alltid vært litt på halv tolv, og er vant til litt oppstyr, men eg kjenner at eg trenger å ta sats når eg no igjen skal annonsere for spørrende sambygdinger kva eg egentlig driv med...
Eg er veloppdragen og har i alle år (med svært vekslande hell...) forsøkt å trå varsomt for at ingen skulle bli pinlig berørt, eg tok hensyn til samtalepartneren når eg svarte på spørsmål som "har du det bra?" . Rett skal være rett: Eg var OVERLYKKELIG i ca 30 år! Flotte foreldre, trygge rammer, og alt det der, så det var nok ikkje ofte eg "måtte" juge.
Eg har slutta no. Slutta å lulle folk inn. Eg har ikkje behov for å legge skjul på sannheten lenger. Heldigvis er eg et snilt menneske med gode hensikter! Dei seinare åra har eg bare svart ærlig på "Korleis går det med deg?"-spørsmåla. Mykje har vært langt fra bare bra dei siste åra...
Det begynte med stress, som førte til nokre symptom som slo ut på psyken, som førte til at sorgene måtte druknes, som var starten på en stupende privatøkonomi samtidig med at pappa døde, som igjen førte til depresjon, og en egen evne til å tviholde på strutsemetoden opp i det hele. EG!! EG!? Eg som alltid har vært så glad og optimistisk og ressurssterk!?
Sjøl tenker eg at livet mitt må da sjå spennende ut utenifra, (eg synes i alle fall det er spennende innenfra!) men har innsett at A4-folk flest mest sannsynlig finner meg umoralsk og virkelighetsfjern. Nei, eg er ikkje paranoid, eg bur bare på bygda..Bygdedyret er etter sånne som oss, visste du ikkje det?
Eg har gjort det rimelig bra i yrket mitt i det magiske teateret. Eg trivdes så godt! Både jobb og arbeidsmiljø var optimale (nåja, det skal vi komme tilbake til...). Eg kunne blitt der livet ut! Så lite eg skjønte. Eg tok ikkje signala. Til slutt fikk eg prolaps i korsryggen. Det var mai i 2003. Vinteren hang fremdeles som en truende fjellvegg over meg; en vinter preget av at pappa døde i september. Eg hadde ikkje felt en tåre siden gravferden. Det siste halvåret hadde egentlig vært et eneste langt barbesøk, bare avbrutt av noen timer på jobb eller heime. No var sommeren her allerede, og eg og barna gleda oss: vi skulle legge ut på vårt livs reise!Heldigvis ante eg ingenting om kva som venta i framtida. .
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar