Kolbein Falkeid
Jo eldre jeg blir
jo finere er det å møte folk som snakker språket mitt.
Det er som å møte landsmenn I det vilt fremmede
når du ikke har vært hjemme på mange år.
Det går ikke på ord,
det går på bølgelengder, øyners korona, varmestråling.
Plutselig å bli spunnet inn I en kokong av trygghet.
Og siden vikle seg ut av den.
En sommerfugl ser forundret på de tørre restene av skall
etterlatt i silken.
Så flagrer den modig utover jorda.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar