Morgenstund i takknemlighet og lykke

Her sitter eg. Akkurat no. Nydusja og med nytrukket kaffe. Ser ut over fjord og fjell i ettertanke, det er en kald og klar høstmorgen der ute. Eg snur meg mot pc’en for å formidle øyeblikket.

Klokka 0600 kunne eg høre heilt fra Drømmeland at min elskede sto opp for å gjøre seg klar til morgentrim og arbeid. Eg tok han med inn i drømmen min en stund, men var bevisst nok til å registrere duften av han som snart blanda seg med duften av kaffe. Mmmm…

Klokka 0650 ringer min klokke. Ti minutt før den egentlig må, for at eg og min kjære skal få nokre minutt sammen før han må gå klokka 0700. Så vekker eg dei to barna som fortsatt bor heime, den eldste og den yngste, og går på kjøkkenet for å lage frokost. Det er kun seks varmegrader ute, så dette blir den første kakaofrokosten denne høsten. Guttene setter seg til bords og har god tid til både måltid og samtale i dag. Med smaken av kakao i munnen diskuteres politikk, og min myndige sønn og eg er skjønt enige om hvilket parti som skal få våre stemmer.

Klokka 0800 går to friske og mette barn for å nå skolebussen. Eg rer opp senga, setter på vaskemaskinen og oppvaskmaskinen mens ny kaffe trekker på kanna. Huset er ryddig, reint og varmt. Luksus! For en luksustilværelse! For bare nokre veker siden ville oppvasken stått i lange baner på kjøkkenbenken: Eg har vært mor i snart 20 år og har fire barn, men først no har eg oppvaskmaskin. Eg nyter følelsen av å la maskina gjøre den kjedelige jobben for meg.

Så nyter eg lyden av maskina som vasker klærne våre og reflekterer: Omtrent på denne tida av året i 2003 hadde eg og barna mine begynt vårt opphold på Jamaica som skulle vare i fleire måneder. Vi hadde vært der i nokre veker da eg måtte svelge stoltheten og be en husmor i nabolaget om hjelp: Eg klarte ikkje å vaske klærne våre reine. Blikket hennes var talende og fikk meg til å rødme. En firebarnsmor som ikkje kunne vaske klær godt nok? Kva slags mor var det? I Dette eneste ørkenområdet på øya blei det tropiske regnet samla i tønner, og brukt til husholdningsarbeid. Kvinna og eg satte oss på huk på gårdsplassen og tok fatt på haugen av klær, sengetøy og handklær. Men uansett korleis eg prøvde fikk eg aldri til den rette “skvisj”-lyden som ho sjølv hadde meistra heile livet. Vi blei enige om at ho skulle komme kvar fjortande dag og gjere jobben for meg. Om ikkje eg lærte å vaske klær for hand på skikkelig vis, så bidro eg i det minste til ei ekstrainntekt for ein familie i nokre månader. Eg er så grenseløst takknemlig for at eg bur i eit velferdsland og ikkje må streve dagen lang, heile livet for å sørge for mat og reine klær til familien!

I ydmykhet setter eg meg ned og arbeider med det eg ønsker og liker, og eg gleder meg allerede til å møte mine kjære igjen om nokre timer. Lykke. 

“For livets glade gutter går solen aldri ned”

Minneord. Einar Nilsen 25.02.70.-11.08.11.
Eg starta dagen med å skifte status på FB til “Lykke”. Lykka vart brått til sorg då dødsbudskapet kom. Einar, gladguten, er død.
Eg var ikkje av dei som sto Einar nærast, men Einar var av dei som har vore i livet mitt lengst. Vi fikk kjenne kvarandre i 37 av våre 41 år.
Også når ein står tilbake passerar livet, vårt felles liv, i revy. Sjølv er eg midt i flytting, og i og mellom slaga i dag har minnene eg har knytt til Einar dukka opp. Det eine etter det andre. Tårene har trilla, men minnene har kvar gong fått smilet tilbake.
Eg vil dele mitt aller første og mitt aller siste minne:

Elvaneset, midt på 70-talet.
Pappa hadde hatt bursdag og mellom anna fått ein hammar i gåve. Morgonen etter, før nokon hadde stått opp, fann eg, Einar og Agnar ut at den måtte høve ypperlig til å hakke ut kråkesølv (som heilt sikkert var verdifullt) i bergveggen nedafor Evebøfoss-fabrikken. Eg hugser ikkje kor stor skatten var, men eg hugser spenningen med å klatre i den veldig bratte steinskrenten som enda i fjæresteinane langt der nede. Og eg hugser kor lei seg pappa blei då eg (etter mykje roping og leiting) endeleg dukka opp med den ødelagde hammaren.

Sandane, forrige tirsdag:
Været var fint og køen lang hos “Bakaren”. Eg sto endeleg fremst i køen og skulle til å betale då eg hørte ein umiskjenneleg stemme langt bak meg:
    “Du, Anna-Carin”
Eg snudde meg
    “Kom her litt”, sa Einar, og vinka meg til seg.
“Vent to sekund, Einar”, eg betalte og fann han igjen midt i køen. Han var magrare enn nokon gong før. Vi klemte kvarandre og snakka litt om korleis vi hadde det. Eg fortalde at eg skulle flytte ut til Johnny og han gleda seg over det. Gjennom våren og sommaren har vi snakka fleire gonger om Soriahuset (firmaet eg held på å starte opp i lag med Lisa) og han beklagde at han enno ikkje hadde besøkt meg der. Han ville snart ta seg ein tur. Eg spurte om han ikkje kunne ta litt betre vare på seg sjølv, og han svarte med det herlige smilet og glimtet i augene:
    “Jamen det gjer eg no, veit du”
Smil. Latter. Glimt i augene. Snill. Det er orda som kjem først når eg tenker på Einar.
I natt skin det eit gult lys på Gimmestad i Einar sitt minne. Eit solgult lys. Slik vil eg hugse han: Som ei skinande sol.
Mi varmaste medkjensle går til Einar sin familie.
Kvil no, Einar, og send meg litt sol når eg treng det.

Bølgelengder

Kolbein Falkeid

Jo eldre jeg blir

jo finere er det å møte folk som snakker språket mitt.

Det er som å møte landsmenn I det vilt fremmede

når du ikke har vært hjemme på mange år.

Det går ikke på ord,

det går på bølgelengder, øyners korona, varmestråling.

Plutselig å bli spunnet inn I en kokong av trygghet.

Og siden vikle seg ut av den.

En sommerfugl ser forundret på de tørre restene av skall

etterlatt i silken.

Så flagrer den modig utover jorda.

Bedåra

Ein morgon på Søreide tidleg i mars 2011.

Han trengte å treffe denne kvinna. Kvinna som følte så sterkt og ikkje klarte å skjule følelsane sine. – Ho hadde alltid sagt at ho ikkje egna seg som pokerspiller fordi ho blei så hoppande glad når ho fekk gode kort.

Han måtte lære at alle hennes følelser var ein ekte reaksjon på noko ho opplevde.

“Blir du bedåra?”

Han sit i fotenden av senga med det eine beinet under seg. Ho ligg utstrekt på sida, tvers over senga. Ho pleide å kommentere det kvar gong han tok på seg noko lyseblått, at augene hans blei så utrulig blå. Han hadde akkurat tatt på seg en av gensarane som gav den effekten.

I det han navngjev følelsen aktiverer han den i henne og den blir forsterka. Kroppen hennar reagerer instinktivt og gjev uttrykk for bedåring:

Ho må slå blikket ned, og vrir seg fnisande og forlegen litt vekk fra han.

“Ja”, svarer ho.

Han slår armane varmt og beskyttande om henne, og ler ein inderleg og øm latter:

“..og så klarer ho ikkje å skjule det”, seier han, ut i universet.

 

En fullkommen sommerdag

En stille, vakker stund i hagen avrundet denne fantastiske dagen. Takk.

Tapetskifte

Det var på tide å pusse opp bloggen. Fra et nølende, avventende, nøytralt uttrykk til en speiling av meg som er frodig, voksende og modig.

Livet smiler

Søndagskjensla

 

Eg vakna av meg sjølv. Kom gradvis “tilbake”. Strekte kroppen godt. Ei riktig god kjensle byrja å bre seg i meg: Søndagskjensla. Som ein gamal venn eg ikkje har sett på årevis kom kjensla att. 

Å få høve til å bygge opp fundamentet til sin eigen bedrift og arbeidsplass medan eg har vore heime, i kombinasjon med studier og morsrolla, har vore eit fantastisk privilegium. Eg fyllest av takksemd. Takksemd til eigne talent, evner og eigenskaper. Takksemd til mine nære og kjære for deira tålmod og støtte. Takksemd til medmenneske rundt meg som på ulike vis bidreg. Takksemd til velferdsstaten Norge og NAV, som trass uverdige satsar likevel er hovedårsak til at mine draumar og ambisjonar no får liv. Takksemd til rutine og ansvar som no gjev meg denne deilige kjensla av velfortjent kvile att –søndagskjensla  

Det er berre ein ting å gjere: Sette seg i hagen og skrive om det

27.juni 2011

For en fantastisk dag

Hjertelig takk og velkommen rutine!

Eg har vært på “Huset” fra 10-1730 i dag. Kjekt.

Har fått ny lås og egen nøkkel. Stas.

Deilig å gå i fra. Koser meg heime no. Skal sjå nyheter og lage middag til Frida og meg. Har lagt linser i blaut og kjøpt kylling som skal få surre i grønnsaker og indisk krydder. Mmmm. Fri. Mamma. Deilig.

Jobb igjen i morgen

Soria

I dag starter Soria neste fase av sitt unge liv. Som en del av AC’s liv og røre hører historien om Soria inn her, men snart vil historien om Soria’s liv kunne følges på egen blogg, heimeside, linked in-profil og Facebook-gruppe.

Innlegget mitt “En tydelig, bevisst og definert morsrolle” blei egentlig starten på min eksplosive sjølvutvikling som har pågått sidan og som i ytterste (i dobbel forstand) konsekvens har ført til at eg i dag har min første arbeidsdag i nystarta bedrift sammen med partner Lisa Røgeberg

Når eg skreiv “En tydelig, bevisst og definert morsrolle” var det blitt viktig for meg å omsette verdiane mine til eit uttrykk som barna kunne følge som en rettesnor. Treningen på dette fikk automatisk ringverknader i resten av mitt praktiserande liv. Først tok eg til på meir studier: Motivasjonspsykologi (F.U/UiB) og Coaching (F.U./HiA.). Paralellt med dette studerte eg på eiga hand mengder av interessante temaer innafor fellesnemnar “Helse”.

Høsten 2010 tok eg til på min endelige utdannelse: Enhetsterapi ( www.senterforlivshjelp.no ). Eg er akkurat ferdig med første året på Kull 6, og har to år igjen

Soria DA (på sikt AS) eies og drives av meg og Lisa med to tilhørende firmaer: KulturLeverandørene og Sogn og Fjordane senter for Enhetsterapi.

Vi er i gang! Ja!

Lou Reed - Perfect Day