Mennesket og vitenskapen

Jo mer jeg arbeider med menneskepsyken, jo mer åpenbart for meg blir gapet mellom vitenskapen og den hele og fulle sannhet, og viljen fra menneske til menneske til å finne all sannhet. Dessverre opplever jeg også at jo snevrere framstår vitenskapsmenn. For det er ikke vitenskapen, som sådan, det er noe galt med, det er de vi har valgt å la definere, forvalte og tolke innholdet av den, som snevrer den inn til sitt mangelfulle verdensbilde og som bederver selve kjernen ved vitenskapen.

«Vitenskap, fagområde som er gjenstand for metodisk og kritisk forskning og stiller krav om fyllestgodtgjørende bevis for, eller begrunnelse av de påstander som fremsettes.»

(Lille norske leksikon.)

Jeg tolker vitenskap dit hen at vi alltid, uavhengig av foreløpige funn, er forpliktet til stadig å stille nye spørsmål.

 

"Ukritisk respekt for autoriteter er sannhetens største fiende."

 Albert Einstein

En tilsynelatende allmenn sannhet har, historisk sett, vist seg å være kun en liten del av hele bildet.

Mangel på fantasi, forestillingsevne, utålmodighet, trass, nysgjerrighet, respekt og vilje til å sette ego til side, har gjort vitenskapen, med sitt enorme potensial, til en hindrende kraft for videre viten og kunnskap. Vi må ALDRI slå oss til ro med svarene vi har blitt servert! Vi må alltid fortsette å stille spørsmål: Hvordan? Hvorfor? Hva? Hvem? Hvilken/t? Når man aldri slår seg til ro med svarene, men fortsetter å spørre og søke nye svar, vil man forstå stadig mer og kunne formidle kunnskapen videre på en slik måte at det gagner alt og alle.

Hva er forskjellig fra individ til individ i menneskerasen, ja, bortsett fra det åpenbare? Vi må sikte både innover og utover og søke sammenhengen mellom de to for å utvide kunnskapen vi har i dag. Et annet, mer overordnet, blikk og perspektiv. Hvorfor blir noen deprimert? Hvem har handlekraft? Hvorfor mangler noen det? Hvem er engasjert og hvorfor? Hvem blir idealister, hvem blir kapitalister? Hvorfor? Hvem får angst? Hvorfor? Hvem blir (rus)avhengige? Hvorfor håndterer vi utfordringer så forskjellig at noen evner å nytte det som en styrke mens andre blir handlingslammet og kanskje bukker under? Hvorfor tar noen sitt eget liv? Hva er forskjellen på dem og oss? Der mener jeg vitenskapen har en konkret oppgave (noe jeg opplever at de søker for å få drivkraft til å fullføre oppgavene) Er det kjemisk?Hvorfor? Ligger forskjellen i vårt DNA? Hvorfor? Er DNA det samme som karma? Er det genetisk? Sosialt betinget? Hvem blir optimister og hvorfor? Hvem bli pessimister? Og når vi ikke finner svarene i de gjeldende aksepterte sannheter, så er det vitenskapmannens PLIKT å stille eller ta stilling til og vurdere nye uventede, utfordrende spørsmål.

Hva er vitenskapen verdt når den kritiserer eller, i verste fall, avviser, nye spørsmål? Hvorfor avviser de medmenneskers beretninger om egenopplevde «usannsynligheter», i stedet for å søke svaret på hvordan og hvorfor det kunne være mulig? Mener de virkelig at de har funnet den endelige sannhet, og dermed har makt til å kategorisk avvise et annet menneskes påstand om en annen sannhet? Det vitner om at vesentlige egenskaper er mangelvare blant de som vi forventer (ut fra yrkestittel og dens innhold) skal evne å finne svar.

"Si ikke: «Jeg har funnet sannheten,» men heller: «Jeg har funnet en sannhet.» "

Kahlil Gibran

 

Kunne de neste spørsmålene vært: «Hva er det som gjør at dette individet kan oppleve ting som jeg, med min åpenbart manglende fatteevne, ikke evner? Hva er forskjellen mellom oss? Har vi ferdigheter som ikke er vitenskapelig bevist? Er det grunnen til at disse evnene ikke blir utviklet og foredlet i det offentlige skoleverket?» Kan hende er vedkommende skolesvak i tillegg, noe som gjør utfordringen ekstra krevende. «Kan en med lavere IQ enn meg vite og forstå noe jeg selv ikke fatter?» Er det mulig at det kan handle om noe utover naturfag og IQ?

Tenk om de kunne tenke at vi alle er forskjellige og at et hvert menneskes innspill er en del av det kollektive virkelighetsbildet og selvfølgelig må bli en del av den kunnskapsbasen som er bakgrunn for våre spørsmål og søken etter svar, og om det er uaktuelt, i alle fall respektere den enkeltes innspill i den kollektive forståelsen av virkeligheten. Er verdensbildet til «de som mener å vite» så snevert at de fortsatt ikke har lært noe av sine foregangsmenn som lo av påstanden om at jorda var rund, og ikke flat?

Vitenskapsmenn er en nødvendig og kjærkommen del av menneskehetens evolusjon. De har en fascinerende evne til å holde fokus på bittesmå detaljer og opparbeide seg imponerende kunnskap om bestanddeler av livet. Det er kunnskap vi trenger. Celler. DNA. Atomer. Materie. Puslebiter, som ørsmå deler av bildet. Det er viktig for å se helheten, sammenhengen. Det er viktig for å kunne behandle, håndtere detaljer. Det er viktig for å kunne se sammenheng mellom det bitte lille og det ufattelig store. Alt er en del av det samme bildet!

Men hvem tar hånd om det overordnede perspektivet rundt livets mysterier? Hva slags mottakelse får de? Vi snakker om å lære av våre feil. Har vi lært? At de som kommer med de mest hårreisende påstander historisk sett har en tendens til å treffe blink? Møter vi påstander med ekte nysgjerrighet og åpenhet? Hadde vi sagt velkommen til ulike og forskjellige meninger kan det faktisk hende at vi kunne utvide vitenskapen og vår egen kunnskap.

Per dags dato opplever jeg at vitenskapen fremdeles er et springbrett. En flott mulighet til å lære MER om livet, så snart den kommer ut av «bleiestadiet», som involverer detaljfokus, og kan opparbeide seg klokskap og visdom nok til å engasjere og samarbeide med nødvendige ressurser og kilder til videreutvikling av kunnskap på et mer overordnet plan. Jeg får vel bare avvente at den selv innser det samme. For selv om detaljkunnskapen er viktig, er jeg nok ikke den eneste som opplever at den bare er en innledning til alt vi søker svar på.

I mellomtiden vil jeg fortsette å snakke varmt om viktigheten, men begrensningene, slik jeg ser det, med vitenskapen, og fortsette å kalle meg selv en «ny og moderne» del av den. Jeg slutter ikke å stille spørsmål. Jeg aksepterer ikke at et fasitsvar er endelig og eneste mulighet. Jeg vet at uendeligheten og evigheten vil gi oss ny innsikt som overgår fantasien, så lenge vi er åpne for å ta imot. Og jeg vet at jeg antakelig ikke får oppleve mange av disse framstegene i dette jordiske liv. Det er helt underordnet! Jeg kjenner hvor jeg har mitt «kall»: Jeg er provokatør og brobygger, og har som mål å utføre min rolle på best mulig vis. Jeg har oppsøkt opplevelser og erfaringer som kontinuerlig har videreutviklet min kompetanse. Nå kan jeg begynne å sette skriftlig ord på det. Og som brobygger og provokatør opplever jeg det som en del av min plikt.

Helsehuset Soria: Astrologi

Helsehuset Soria: Astrologi: http://www.astrologi.no/horoskoptolkning/95-astrologi-og-selvutvikling

Kommentar til, og tanker rundt, artikkelen “Ut av trengselen” I Dagbladets Magasin, lørdag 24. mars 2012

Endelig! Dette tabubelagte temaet har opptatt meg i mange år. Eg har diskutert det med nokre få menneske. Kun dei eg har full tillit til, for dette er ikkje eit tema det er lett å snakke om. Eg har alltid vore forsiktig med å uttale meg når temaet angår det å bli forelder, det å få barn. Eg sit nemleg i glashus: Eg har fire barn.

Eg er fødd i 1970, og ser ein mi historie frå eit historisk perspektiv skjønar ein lettare kvifor eg har brukt “trå varsomt”-regelen rundt dette temaet:

Etterkvart som den moderne, vestlege ( og, etter mi meining, svært unaturlege og usunne) livsstilen har fått solid fotfeste i etterkrigstida har nye plager, folkesjukdomar og problem dukka opp i kjølvatnet. Ufriviljug barnlause er eit av dei. 

Å gjere seg til herre over liv og død

Eg har alltid vore ein “moderat” abortmotstandar: Eg meiner bestemt at vi menneske ikkje har lov å ta livet til andre menneske! Likevel forstår eg sjølvsagt at det utfrå livssituasjonen kan sjå ut som den beste løysinga. I alle fall den enklaste – til tross for at det å ta abort langt frå er enkelt.

Vetskapen har bidrege til at vi i dag kan halde liv i nærast kven som helst. Vi har tillete vetskapen å utvikle seg så formidabelt som den har. I kjølvatnet kjem ansvaret. Vårt ansvar. Mitt og ditt. Først når det gjeld vårt eige liv. Vi må ta stilling til kva vi ønsker dersom vi ein dag er utsatt for ei ulykke eller sjukdom som svekker vår evne til å seie vår meining. Ønsker du å bli helde liv i med hjelp av maskiner? Kvifor? Kva slags belastingar vil det føre til? For dine næraste sin psykiske helse og økonomi? For andre menneske med behov for sjukehusplass? For samfunnsøkonomien? For planeten vår? Kva kostar det å halde deg i live?

Dersom dine gamle foreldre ikkje har gjort seg opp ei meining omkring dette, og det ein dag blir ditt ansvar å ta beslutninga, kva vil du gjere? Kvifor?

Det vanskelegaste er å stille dei same spørsmåla når det gjeld barna dine. Ønsker du å halde liv i barnet ditt med hjelp av maskiner? Kvifor? Kva slags belastningar vil det føre til?

Nok ein ubehageleg sanning

Artikkelen i Magasinet snakkar om overbefolking som ei av dei største trugsmåla mot miljøet. Den snakkar om familieplanlegging. Igjen er det nokon som påstår at “dei andre” må ta ansvar. Det er ikkje bare unge vaksne, kvart individ som ønsker seg ein familie, som må ta ansvar for å redusere befolkinga. Spørsmålet er mykje meir ubehagelig:

Familieplanlegging er eit vidt begrep som omfatter alle med familie og alle som ønsker seg familie, og vi må ta ansvar som individ og tenke gjennom desse spørsmåla. Still deg spørsmålet “kvifor” i denne samanhengen. For kvart svar du gjev til spørsmålet “kvifor” må du stille det igjen. Bryte det heilt ned. Du må nå botnen av deg sjølv, det innerste, essensen av din etikk, essensen av deg. Rett og gale. Som forelder i dag er det vårt ansvar å lære våre barn å stille seg dei same spørsmåla. Ein del av oppdraginga er å vise barna veg til sitt innerste slik at dei er kapable til å svare på ubehagelege spørsmål ein dag.

Morgenstund i takknemlighet og lykke

Her sitter eg. Akkurat no. Nydusja og med nytrukket kaffe. Ser ut over fjord og fjell i ettertanke, det er en kald og klar høstmorgen der ute. Eg snur meg mot pc’en for å formidle øyeblikket.

Klokka 0600 kunne eg høre heilt fra Drømmeland at min elskede sto opp for å gjøre seg klar til morgentrim og arbeid. Eg tok han med inn i drømmen min en stund, men var bevisst nok til å registrere duften av han som snart blanda seg med duften av kaffe. Mmmm…

Klokka 0650 ringer min klokke. Ti minutt før den egentlig må, for at eg og min kjære skal få nokre minutt sammen før han må gå klokka 0700. Så vekker eg dei to barna som fortsatt bor heime, den eldste og den yngste, og går på kjøkkenet for å lage frokost. Det er kun seks varmegrader ute, så dette blir den første kakaofrokosten denne høsten. Guttene setter seg til bords og har god tid til både måltid og samtale i dag. Med smaken av kakao i munnen diskuteres politikk, og min myndige sønn og eg er skjønt enige om hvilket parti som skal få våre stemmer.

Klokka 0800 går to friske og mette barn for å nå skolebussen. Eg rer opp senga, setter på vaskemaskinen og oppvaskmaskinen mens ny kaffe trekker på kanna. Huset er ryddig, reint og varmt. Luksus! For en luksustilværelse! For bare nokre veker siden ville oppvasken stått i lange baner på kjøkkenbenken: Eg har vært mor i snart 20 år og har fire barn, men først no har eg oppvaskmaskin. Eg nyter følelsen av å la maskina gjøre den kjedelige jobben for meg.

Så nyter eg lyden av maskina som vasker klærne våre og reflekterer: Omtrent på denne tida av året i 2003 hadde eg og barna mine begynt vårt opphold på Jamaica som skulle vare i fleire måneder. Vi hadde vært der i nokre veker da eg måtte svelge stoltheten og be en husmor i nabolaget om hjelp: Eg klarte ikkje å vaske klærne våre reine. Blikket hennes var talende og fikk meg til å rødme. En firebarnsmor som ikkje kunne vaske klær godt nok? Kva slags mor var det? I Dette eneste ørkenområdet på øya blei det tropiske regnet samla i tønner, og brukt til husholdningsarbeid. Kvinna og eg satte oss på huk på gårdsplassen og tok fatt på haugen av klær, sengetøy og handklær. Men uansett korleis eg prøvde fikk eg aldri til den rette “skvisj”-lyden som ho sjølv hadde meistra heile livet. Vi blei enige om at ho skulle komme kvar fjortande dag og gjere jobben for meg. Om ikkje eg lærte å vaske klær for hand på skikkelig vis, så bidro eg i det minste til ei ekstrainntekt for ein familie i nokre månader. Eg er så grenseløst takknemlig for at eg bur i eit velferdsland og ikkje må streve dagen lang, heile livet for å sørge for mat og reine klær til familien!

I ydmykhet setter eg meg ned og arbeider med det eg ønsker og liker, og eg gleder meg allerede til å møte mine kjære igjen om nokre timer. Lykke. 

“For livets glade gutter går solen aldri ned”

Minneord. Einar Nilsen 25.02.70.-11.08.11.
Eg starta dagen med å skifte status på FB til “Lykke”. Lykka vart brått til sorg då dødsbudskapet kom. Einar, gladguten, er død.
Eg var ikkje av dei som sto Einar nærast, men Einar var av dei som har vore i livet mitt lengst. Vi fikk kjenne kvarandre i 37 av våre 41 år.
Også når ein står tilbake passerar livet, vårt felles liv, i revy. Sjølv er eg midt i flytting, og i og mellom slaga i dag har minnene eg har knytt til Einar dukka opp. Det eine etter det andre. Tårene har trilla, men minnene har kvar gong fått smilet tilbake.
Eg vil dele mitt aller første og mitt aller siste minne:

Elvaneset, midt på 70-talet.
Pappa hadde hatt bursdag og mellom anna fått ein hammar i gåve. Morgonen etter, før nokon hadde stått opp, fann eg, Einar og Agnar ut at den måtte høve ypperlig til å hakke ut kråkesølv (som heilt sikkert var verdifullt) i bergveggen nedafor Evebøfoss-fabrikken. Eg hugser ikkje kor stor skatten var, men eg hugser spenningen med å klatre i den veldig bratte steinskrenten som enda i fjæresteinane langt der nede. Og eg hugser kor lei seg pappa blei då eg (etter mykje roping og leiting) endeleg dukka opp med den ødelagde hammaren.

Sandane, forrige tirsdag:
Været var fint og køen lang hos “Bakaren”. Eg sto endeleg fremst i køen og skulle til å betale då eg hørte ein umiskjenneleg stemme langt bak meg:
    “Du, Anna-Carin”
Eg snudde meg
    “Kom her litt”, sa Einar, og vinka meg til seg.
“Vent to sekund, Einar”, eg betalte og fann han igjen midt i køen. Han var magrare enn nokon gong før. Vi klemte kvarandre og snakka litt om korleis vi hadde det. Eg fortalde at eg skulle flytte ut til Johnny og han gleda seg over det. Gjennom våren og sommaren har vi snakka fleire gonger om Soriahuset (firmaet eg held på å starte opp i lag med Lisa) og han beklagde at han enno ikkje hadde besøkt meg der. Han ville snart ta seg ein tur. Eg spurte om han ikkje kunne ta litt betre vare på seg sjølv, og han svarte med det herlige smilet og glimtet i augene:
    “Jamen det gjer eg no, veit du”
Smil. Latter. Glimt i augene. Snill. Det er orda som kjem først når eg tenker på Einar.
I natt skin det eit gult lys på Gimmestad i Einar sitt minne. Eit solgult lys. Slik vil eg hugse han: Som ei skinande sol.
Mi varmaste medkjensle går til Einar sin familie.
Kvil no, Einar, og send meg litt sol når eg treng det.

Bølgelengder

Kolbein Falkeid

Jo eldre jeg blir

jo finere er det å møte folk som snakker språket mitt.

Det er som å møte landsmenn I det vilt fremmede

når du ikke har vært hjemme på mange år.

Det går ikke på ord,

det går på bølgelengder, øyners korona, varmestråling.

Plutselig å bli spunnet inn I en kokong av trygghet.

Og siden vikle seg ut av den.

En sommerfugl ser forundret på de tørre restene av skall

etterlatt i silken.

Så flagrer den modig utover jorda.

Bedåra

Ein morgon på Søreide tidleg i mars 2011.

Han trengte å treffe denne kvinna. Kvinna som følte så sterkt og ikkje klarte å skjule følelsane sine. – Ho hadde alltid sagt at ho ikkje egna seg som pokerspiller fordi ho blei så hoppande glad når ho fekk gode kort.

Han måtte lære at alle hennes følelser var ein ekte reaksjon på noko ho opplevde.

“Blir du bedåra?”

Han sit i fotenden av senga med det eine beinet under seg. Ho ligg utstrekt på sida, tvers over senga. Ho pleide å kommentere det kvar gong han tok på seg noko lyseblått, at augene hans blei så utrulig blå. Han hadde akkurat tatt på seg en av gensarane som gav den effekten.

I det han navngjev følelsen aktiverer han den i henne og den blir forsterka. Kroppen hennar reagerer instinktivt og gjev uttrykk for bedåring:

Ho må slå blikket ned, og vrir seg fnisande og forlegen litt vekk fra han.

“Ja”, svarer ho.

Han slår armane varmt og beskyttande om henne, og ler ein inderleg og øm latter:

“..og så klarer ho ikkje å skjule det”, seier han, ut i universet.