Mennesket og vitenskapen

Jo mer jeg arbeider med menneskepsyken, jo mer åpenbart for meg blir gapet mellom vitenskapen og den hele og fulle sannhet, og viljen fra menneske til menneske til å finne all sannhet. Dessverre opplever jeg også at jo snevrere framstår vitenskapsmenn. For det er ikke vitenskapen, som sådan, det er noe galt med, det er de vi har valgt å la definere, forvalte og tolke innholdet av den, som snevrer den inn til sitt mangelfulle verdensbilde og som bederver selve kjernen ved vitenskapen.

«Vitenskap, fagområde som er gjenstand for metodisk og kritisk forskning og stiller krav om fyllestgodtgjørende bevis for, eller begrunnelse av de påstander som fremsettes.»

(Lille norske leksikon.)

Jeg tolker vitenskap dit hen at vi alltid, uavhengig av foreløpige funn, er forpliktet til stadig å stille nye spørsmål.

 

"Ukritisk respekt for autoriteter er sannhetens største fiende."

 Albert Einstein

En tilsynelatende allmenn sannhet har, historisk sett, vist seg å være kun en liten del av hele bildet.

Mangel på fantasi, forestillingsevne, utålmodighet, trass, nysgjerrighet, respekt og vilje til å sette ego til side, har gjort vitenskapen, med sitt enorme potensial, til en hindrende kraft for videre viten og kunnskap. Vi må ALDRI slå oss til ro med svarene vi har blitt servert! Vi må alltid fortsette å stille spørsmål: Hvordan? Hvorfor? Hva? Hvem? Hvilken/t? Når man aldri slår seg til ro med svarene, men fortsetter å spørre og søke nye svar, vil man forstå stadig mer og kunne formidle kunnskapen videre på en slik måte at det gagner alt og alle.

Hva er forskjellig fra individ til individ i menneskerasen, ja, bortsett fra det åpenbare? Vi må sikte både innover og utover og søke sammenhengen mellom de to for å utvide kunnskapen vi har i dag. Et annet, mer overordnet, blikk og perspektiv. Hvorfor blir noen deprimert? Hvem har handlekraft? Hvorfor mangler noen det? Hvem er engasjert og hvorfor? Hvem blir idealister, hvem blir kapitalister? Hvorfor? Hvem får angst? Hvorfor? Hvem blir (rus)avhengige? Hvorfor håndterer vi utfordringer så forskjellig at noen evner å nytte det som en styrke mens andre blir handlingslammet og kanskje bukker under? Hvorfor tar noen sitt eget liv? Hva er forskjellen på dem og oss? Der mener jeg vitenskapen har en konkret oppgave (noe jeg opplever at de søker for å få drivkraft til å fullføre oppgavene) Er det kjemisk?Hvorfor? Ligger forskjellen i vårt DNA? Hvorfor? Er DNA det samme som karma? Er det genetisk? Sosialt betinget? Hvem blir optimister og hvorfor? Hvem bli pessimister? Og når vi ikke finner svarene i de gjeldende aksepterte sannheter, så er det vitenskapmannens PLIKT å stille eller ta stilling til og vurdere nye uventede, utfordrende spørsmål.

Hva er vitenskapen verdt når den kritiserer eller, i verste fall, avviser, nye spørsmål? Hvorfor avviser de medmenneskers beretninger om egenopplevde «usannsynligheter», i stedet for å søke svaret på hvordan og hvorfor det kunne være mulig? Mener de virkelig at de har funnet den endelige sannhet, og dermed har makt til å kategorisk avvise et annet menneskes påstand om en annen sannhet? Det vitner om at vesentlige egenskaper er mangelvare blant de som vi forventer (ut fra yrkestittel og dens innhold) skal evne å finne svar.

"Si ikke: «Jeg har funnet sannheten,» men heller: «Jeg har funnet en sannhet.» "

Kahlil Gibran

 

Kunne de neste spørsmålene vært: «Hva er det som gjør at dette individet kan oppleve ting som jeg, med min åpenbart manglende fatteevne, ikke evner? Hva er forskjellen mellom oss? Har vi ferdigheter som ikke er vitenskapelig bevist? Er det grunnen til at disse evnene ikke blir utviklet og foredlet i det offentlige skoleverket?» Kan hende er vedkommende skolesvak i tillegg, noe som gjør utfordringen ekstra krevende. «Kan en med lavere IQ enn meg vite og forstå noe jeg selv ikke fatter?» Er det mulig at det kan handle om noe utover naturfag og IQ?

Tenk om de kunne tenke at vi alle er forskjellige og at et hvert menneskes innspill er en del av det kollektive virkelighetsbildet og selvfølgelig må bli en del av den kunnskapsbasen som er bakgrunn for våre spørsmål og søken etter svar, og om det er uaktuelt, i alle fall respektere den enkeltes innspill i den kollektive forståelsen av virkeligheten. Er verdensbildet til «de som mener å vite» så snevert at de fortsatt ikke har lært noe av sine foregangsmenn som lo av påstanden om at jorda var rund, og ikke flat?

Vitenskapsmenn er en nødvendig og kjærkommen del av menneskehetens evolusjon. De har en fascinerende evne til å holde fokus på bittesmå detaljer og opparbeide seg imponerende kunnskap om bestanddeler av livet. Det er kunnskap vi trenger. Celler. DNA. Atomer. Materie. Puslebiter, som ørsmå deler av bildet. Det er viktig for å se helheten, sammenhengen. Det er viktig for å kunne behandle, håndtere detaljer. Det er viktig for å kunne se sammenheng mellom det bitte lille og det ufattelig store. Alt er en del av det samme bildet!

Men hvem tar hånd om det overordnede perspektivet rundt livets mysterier? Hva slags mottakelse får de? Vi snakker om å lære av våre feil. Har vi lært? At de som kommer med de mest hårreisende påstander historisk sett har en tendens til å treffe blink? Møter vi påstander med ekte nysgjerrighet og åpenhet? Hadde vi sagt velkommen til ulike og forskjellige meninger kan det faktisk hende at vi kunne utvide vitenskapen og vår egen kunnskap.

Per dags dato opplever jeg at vitenskapen fremdeles er et springbrett. En flott mulighet til å lære MER om livet, så snart den kommer ut av «bleiestadiet», som involverer detaljfokus, og kan opparbeide seg klokskap og visdom nok til å engasjere og samarbeide med nødvendige ressurser og kilder til videreutvikling av kunnskap på et mer overordnet plan. Jeg får vel bare avvente at den selv innser det samme. For selv om detaljkunnskapen er viktig, er jeg nok ikke den eneste som opplever at den bare er en innledning til alt vi søker svar på.

I mellomtiden vil jeg fortsette å snakke varmt om viktigheten, men begrensningene, slik jeg ser det, med vitenskapen, og fortsette å kalle meg selv en «ny og moderne» del av den. Jeg slutter ikke å stille spørsmål. Jeg aksepterer ikke at et fasitsvar er endelig og eneste mulighet. Jeg vet at uendeligheten og evigheten vil gi oss ny innsikt som overgår fantasien, så lenge vi er åpne for å ta imot. Og jeg vet at jeg antakelig ikke får oppleve mange av disse framstegene i dette jordiske liv. Det er helt underordnet! Jeg kjenner hvor jeg har mitt «kall»: Jeg er provokatør og brobygger, og har som mål å utføre min rolle på best mulig vis. Jeg har oppsøkt opplevelser og erfaringer som kontinuerlig har videreutviklet min kompetanse. Nå kan jeg begynne å sette skriftlig ord på det. Og som brobygger og provokatør opplever jeg det som en del av min plikt.