Kolbein Falkeid
Jo eldre jeg blir
jo finere er det å møte folk som snakker språket mitt.
Det er som å møte landsmenn I det vilt fremmede
når du ikke har vært hjemme på mange år.
Det går ikke på ord,
det går på bølgelengder, øyners korona, varmestråling.
Plutselig å bli spunnet inn I en kokong av trygghet.
Og siden vikle seg ut av den.
En sommerfugl ser forundret på de tørre restene av skall
etterlatt i silken.
Så flagrer den modig utover jorda.
Ein morgon på Søreide tidleg i mars 2011.
Han trengte å treffe denne kvinna. Kvinna som følte så sterkt og ikkje klarte å skjule følelsane sine. – Ho hadde alltid sagt at ho ikkje egna seg som pokerspiller fordi ho blei så hoppande glad når ho fekk gode kort.
Han måtte lære at alle hennes følelser var ein ekte reaksjon på noko ho opplevde.
“Blir du bedåra?”
Han sit i fotenden av senga med det eine beinet under seg. Ho ligg utstrekt på sida, tvers over senga. Ho pleide å kommentere det kvar gong han tok på seg noko lyseblått, at augene hans blei så utrulig blå. Han hadde akkurat tatt på seg en av gensarane som gav den effekten.
I det han navngjev følelsen aktiverer han den i henne og den blir forsterka. Kroppen hennar reagerer instinktivt og gjev uttrykk for bedåring:
Ho må slå blikket ned, og vrir seg fnisande og forlegen litt vekk fra han.
“Ja”, svarer ho.
Han slår armane varmt og beskyttande om henne, og ler ein inderleg og øm latter:
“..og så klarer ho ikkje å skjule det”, seier han, ut i universet.
Det var på tide å pusse opp bloggen. Fra et nølende, avventende, nøytralt uttrykk til en speiling av meg som er frodig, voksende og modig.
Livet smiler
Eg vakna av meg sjølv. Kom gradvis “tilbake”. Strekte kroppen godt. Ei riktig god kjensle byrja å bre seg i meg: Søndagskjensla. Som ein gamal venn eg ikkje har sett på årevis kom kjensla att.
Å få høve til å bygge opp fundamentet til sin eigen bedrift og arbeidsplass medan eg har vore heime, i kombinasjon med studier og morsrolla, har vore eit fantastisk privilegium. Eg fyllest av takksemd. Takksemd til eigne talent, evner og eigenskaper. Takksemd til mine nære og kjære for deira tålmod og støtte. Takksemd til medmenneske rundt meg som på ulike vis bidreg. Takksemd til velferdsstaten Norge og NAV, som trass uverdige satsar likevel er hovedårsak til at mine draumar og ambisjonar no får liv. Takksemd til rutine og ansvar som no gjev meg denne deilige kjensla av velfortjent kvile att –søndagskjensla 
Det er berre ein ting å gjere: Sette seg i hagen og skrive om det
