Eg er 38 år, og mamma til fire barn.
Eg er verdens mest rotete menneske og eg kan ikkje fordra skigåing og søndagsturer og hagearbeid og stryking av duker og lapping av klær og bærplukking og familiselskaper og turnbasarer og foreldremøter og avslutningsfester og oppfølging av lekser og husarbeidsfordelingslister og oppfølging av husarbeidsfordelingslister og støvtørking og takkekort og julehilsener og plenklipping og barneselskaper og luking.
Det ligger ikkje naturlig for meg, og er en evig kamp. Og eg har prøvd og prøvd og prøvd og prøvd! Og feila og tryna og mislyktes. Omatt og omatt.
Vi er litt av en gjeng. ..
Sjøl er eg født som attpåklatt i en god, gammeldags kjernefamilie. Mine søsken er 10 og 13 år eldre enn meg. 
Foreldrene mine ( begge født i vektens tegn) blei skilt av døden, slik dei hadde lova kvarandre og kirka; Det er 6 1/2 år siden pappa døde.
Mamma falt fullstendig sammen når ho blei enke, men er no en sprudlande glad pensjonist.
Begge mine søsken ( tyr og jomfru) er fremdeles gift for første gang, og har tre og fire barn hver.
Heile min familie har vært flinke til alt sånt som er verdifullt og viktig i vår kultur; Orden, struktur og økonomi, med rot i kristendommen. ( For de av dere som er interessert må eg nevne at eg har saturn plassert i 10.hus, som står i tyrens tegn og i opposisjon til mine overfylte 3., 4., og 5. hus som står i skorpion og skytt… Skjønner?)
Siden eg var barn, har eg hatt en heilt annen indre overbevisning angående de åndelige og spirituelle aspektene av livet enn det familien prøvde å overbevise meg om. Etter å ha blåst av overfor mine nærmeste flere ganger i oppveksten, gjorde eg gradvis denne store delen av livet mitt meir og meir privat. Eg har aldri hatt behov for å misjonere.
Eg hadde en trygg og lykkelig oppvekst. Mamma var en omsorgsfull mor, og en dyktig husmor. Akkurat sånn som min søster er det, og min brors kone.
Pappa var hovedforsørger i familien, akkurat slik min bror er i sin og min søsters ektemann i deres.
Eg er sjølsagt prega av mine forbilder –På godt og vondt.
Eg husker slektas første skilsmisse. Eg husker eg tenkte “Det må vold til før EG skal skille meg!” Slik blei det heldigvis ikkje. Eg skilte meg av heilt andre grunner rundt årtusenskiftet.
Så døde pappa ( min åndelige guide og rettleder). Eg var lamma av sorg og overarbeidd. Helsa svikta. Eg var utbrent.
Sjøl om NAV mente at eg var ferdig rehabilitert i mars i fjor, og gjorde meg til arbeidsledig sosialklient som prøver å finansiere deltidsstudier sjøl, kan eg sjøl først no med stolthet erklære at det er i ferd med å skje! Og det skjer på alle områder av livet. Eg er i en fantastisk fase av livet, og har aldri vært meir komfortabel og på plass i meg sjøl.
Konsekvensene av dette synes allerede i heimen vår; Potteplantene strutter av liv, og når eg prøver å gjøre det koselig i huset, så blir det det.
Så til dagens tema:
Eg har vært mamma nesten halve livet, og det har knapt gått en einaste dag uten at eg har hatt dårlig samvittighet og følt meg som en dårlig mor.
Bildet som barna har hatt av mamma’n sin er at kvar gang besteforeldre eller annen slekt er i “kjømda”, så står mamma på hodet i dagesvis, rød og svett, for å kunne ta de i mot. Og likevel har eg fått kommentarer ( eller blikk) for rot eller anna avvik.
Men takket være bl a ukuelig optimisme, har eg alltid vært glad i og hatt trua på meg sjøl, likevel. Eg har jo masse andre gode kvaliteter som til sjuende og sist kanskje veier tyngre en kor vidt eg er flink å rydde… Men så slo det meg; Mine sterke sider er usynlige, sånn fysisk sett. Kva slags inntrykk sitter barna igjen med? Kva slags ballast sender eg med de ut i verden? Gradvis har det gått opp for meg at min rolle som mamma har vært ullen og utydelig. Det ønsker eg ikkje å være! Slett ikkje! Eg vil være tydelig og klar. Her må det tas grep!
Eg manøvrerer meg gjennom livet med mitt indre som rettesnor. Eg ser og forstår sant og rett, og gjør mine valg utifra dette. Eg klarer i stor grad å forholde meg objektiv, og handler sjelden utifra egoistiske hensyn. Eg ser langsiktige konsekvenser av beslutninger og veivalg. Dette er er viktige egenskaper som eg ønsker å gjøre mine barn bevisste på. Det innebærer at mitt indre ikkje lenger er en privat affære. Eg øver meg no i å dele mine betraktninger med min egen familie. det er uvant, men bra. Eg har egenskaper å være stolt av, og kjenner at eg skal klare å bli kvitt min evige dårlige samvittighet. Det blir godt for oss alle fem!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar