AC's liv og røre: 2009

4. mai 2009

Kärlek

Av Rut Bucht.

Att älska är livets mening

att bortom oss själva se

att taga emot och lära

att taga emot och ge

att öppna hjärta och sinne

för allt som är skönt och gott

och låta det lysa och värma

varhelst vi vår uppgift fått

Må aldrig vi mista förmågan

att bortom oss själva se

att kunna motta och växa

att kunna älska och ge

19. mars 2009

Til og om Johnny, 19.03.

Dette er en merkedag. På denne dagen i 2004, tok livet mitt en ny retning:

Eg møtte mannen i mitt liv.

Det gnistrende hvite lyset fra Kjærligheten traff meg midt i mellomgulvet i det vi møttes. Det spredte seg ilende og brusende (nesten som en type fyrverkeri), gjennom det innerste, dypeste i meg, til det fylte meg, og til slutt omsluttet meg. Det sitret utenpå huden.

Eg visste ikkje at Kjærligheten kunne være så inderlig, intens, blottleggende, lidenskapelig, øm, altomgripende, ærlig, grunnleggende.

Etter det blendende møtet, vil eg peike ut to konkrete hendelser fra våre første måneder sammen. Han delte to ting med meg, som var noe av det fineste han visste. I utgangspunktet sjarmerende og romantiske handlinger, som eg no ser en større mening med.

Han ga meg Paolo Coelho’s “ Alkymisten”.

Han tente min interesse for Roger Waters.

Disse handlingene er symbol på både fundamentet i forholdet vårt, og konsekvensene, eller visjonen vår: At vi begge kunne fortsette vår åndelige og spirituelle reise, og dele den, var en forutsetning for at det skulle bli et forhold. Begges sterke ønske om å finne en levevei, knyttet til musikk, er stadig inspirert av Roger Waters’ musikk. Den har bidratt til felles drømmer, eller hver våre, drømmer om framtida som går side om side.

For å hylle livet og kjærligheten, slutter eg sirkelen om disse fem åra med to utdrag fra Coelhos’ “11 minutter” , men først et fra Waters’ “Pros and cons of hitchhiking” :

It’s, o, so easy now as we lie here in the dark.

Nothing interferes.

It’s obvious how to beat the tears that threaten to snuff out;

The spark of our love.

Hva ville jeg følt
hvis jeg hadde sovnet
og plutselig våknet på en berg-og-dal-bane?

Det første du føler er at du er fanget,
du er livredd for svingene,
du vil kaste opp,
du vil bort herfra.

Men hvis du stoler på
at denne banen er skjebnebestemt,
at det er Gud som styrer maskinen,
blir marerittet til spenning.

Det blir akkurat det det er,
en berg-og-dal-bane,
et trygt og pålitelig leketøy.

Du kommer frem til slutt,
men så lenge reisen varer,
må du se på landskapet omkring deg og rope høyt av fryd!

I hele mitt liv har jeg sett på kjærligheten
som et slags
frivillig slaveri.
Det er løgn,
for det finnes ingen frihet,
uten kjærlighet.
Den som gir seg helt hen, den som føler seg fri,
elsker høyest.
Og den som elsker høyest
føler seg fri.

17. mars 2009

Lysets krigere

Min yngste sønn, Ruben, hadde i skoleoppgave å tegne en fredstegning. Når eg fikk sjå resultatet var min første assosiasjon Paolo Coelho’s bok “Lysets kriger”. Ruben har tegnet seg sjøl som en “Lysets kriger”, og det er en beskrivelse som passer hans personlighet godt. He’s been around for a while, this one..

Rubens’ kjæreste hobby er bueskyting. Og han er god..Paolo Coelho ser også ut til å like det. To bueskyttere, to lysets krigere.

http://www.paulocoelho.com.br/engl/index.html

"Every Warrior of the Light has felt afraid of going into battle.
Every Warrior of the Light has, at some time in the past, lied or betrayed someone.
Every Warrior of the Light has trodden a path that was not his.
Every Warrior of the Light has suffered for the most trivial of reasons.
Every Warrior of the Light has, at least once, believed he was not a Warrior of the Light.
Every Warrior of the Light has failed in his spiritual duties.
Every Warrior of the Light has said 'yes' when he wanted to say 'no.'
Every Warrior of the Light has hurt someone he loved.
That is why he is a Warrior of the Light, because he has been through all this and yet has never lost hope of being better than he is."
~ Paulo Coelho, 21st century Brazilian writer
from Warrior of the Light

Mira Craig

http://www.dagbladet.no/2009/03/16/kjendis/mira_craig/tv_og_medier/fotografi/per_heimly/5324711/

Det er jenta si, det!

Fra første gang eg såg ( eller var det hørte..?) Mira Craig, så har eg hatt veldig sans for henne.

Eg respekterer henne som artist og forretningskvinne; Ho styrer sin egen kreative prosess fra idé til ferdig produkt. Ho stråler styrke og sexy kvinnelighet. Et flott forbilde for døtrene våre og oss.

Ho har noko av det samme som Madonna. Og sjøl om eg synes Madonna er temmelig middelmådig som musiker, så må man bare legge seg flat for den karrieren ho har skapt for seg sjøl..!

Broadway-artist, designer, modell, musiker…

http://ilovewhatwomenwant.blogspot.com/2008/12/madonna-for-louis-vuitton-spring-2009.html

Englevinger av John Arne Stokkan

Som gammel lysdesigner med dans som favorittfelt, falt eg pladask for dette bildet:

pd.epl-pid=114584

Vakker poesi av E.E. Cummings og W.H. Auden

[somewhere i have never travelled]

somewhere i have never travelled,

gladly beyond
any experience,

your eyes have their silence:


in your most frail gesture are things which enclose me,


or which i cannot touch because they are too near

your slightest look easily will unclose me
though i have closed myself as fingers,
you open always petal by petal myself

as Spring opens
(touching skilfully,mysteriously) her first rose

or if your wish be to close me,

i and my life will shut very beautifully, suddenly,
as when the heart of this flower imagines
the snow carefully everywhere descending;

nothing which we are to perceive in this world equals
the power of your intense fragility:

whose texture compels me with the color of its countries,
rendering death and forever with each breathing

(i do not know what it is about you that closes
and opens; only something in me understands
the voice of your eyes is deeper than all roses)
nobody,not even the rain, has such small hands

Så vakkert og så inderlig… Og slik fant det meg første gang, i en av mine favorittfilmer Hannah and her sisters av Woody Allen:

I en annen favorittfilm, "Four weddings and a funeral” , gråter eg meg gjennom følgende scene kvar gang. En av mine favorittskuespillere, John Hannah, framfører “Funeral Blues” av W H Auden.

Stop all the clocks, cut off the telephone,

Prevent the dog from barking with a juicy bone,

Silence the pianos and with muffled drum

Bring out the coffin, let the mourners come.

Let aeroplanes circle moaning overhead

Scribbling on the sky the message 'He is Dead'.

Put crepe bows round the white necks of the public doves,

Let the traffic policemen wear black cotton gloves.

He was my North, my South, my East and West,

My working week and my Sunday rest,

My noon, my midnight, my talk, my song;

I thought that love would last forever: I was wrong.

The stars are not wanted now; put out every one,

Pack up the moon and dismantle the sun,

Pour away the ocean and sweep up the wood;

For nothing now can ever come to any good.

16. mars 2009

Antony and the Johnsons

Antony Hegarty er et menneske som ikkje slutter å fascinere meg.

http://antonyandthejohnsons.com/

Magic moment

Hijab –Ikkje lenger eit dilemma for meg…

All men are created equal –bortsett fra at omlag halvparten av oss burde gå tildekt, fordi den andre halvparten dessverre mangler evne til selvbeherskelse.

Yeah, right….Dream on!!!

En av de mest positive konsekvensene ved å bo i et fritt land, kor vi kan uttale oss om det aller meste, er at det stadig dukker opp nye, ukjente, og ikkje minst viktige, problem som vi blir tvunget til å ta stilling til. Saker som er så mykje større enn oss sjøl.

Hijab-problematikken var et svært perifert tema for meg, inntil ganske nylig.

Eg har alltid vært veldig liberal overfor andres meninger, og har for mange år siden konstatert at de som kaller seg kristne eller muslimer, eller kva no enn båsen heiter, har like stor rett til å leve lykkelige i verden som eg. Vi har alle vår egen vei å gå. Derfor har eg tidligere også akseptert hijab. Men det var før “hijab i politiet”-saken dukket opp i nyhetsbildet.

Temaet har visst kvernet rundt i mitt ubevisste, for dei siste dagane har en klar og tydelig mening om saken kommet til overflata;

Eg aksepterer ikkje undertrykking. Og hijab eksisterer kun for å holde andre mennesker nede. Under påskudd av å sette den vevre moderskikkelsen på en opphøyet pidestall, som ikkje skal skitnes til av verdslige og menneskelige behov. Beklager, det er galt, urett og, for å bruke et ord som de i båsene forstår, det er SYND!

Eg ser at veien fram til en verden uten undertrykking er svært lang. Eg forstår også kor stor makt religion, kultur og politikk har over mennesker, så eg dømmer ingen som meiner annleis enn meg i denne saken. Men eg synes det er sørgelig at menneskeheten skal besudle og tillegge guddommeligheten verdslige og menneskelige fordommer. Gud/Kilden/Kraften/etc er hevet langt over denslags. Kan vi ikkje snart erkjenne det, og komme oss videre..?

9. mars 2009

En tydelig, bevisst og definert morsrolle

Eg er 38 år, og mamma til fire barn.

Eg er verdens mest rotete menneske og eg kan ikkje fordra skigåing og søndagsturer og hagearbeid og stryking av duker og lapping av klær og bærplukking og familiselskaper og turnbasarer og foreldremøter og avslutningsfester og oppfølging av lekser og husarbeidsfordelingslister og oppfølging av husarbeidsfordelingslister og støvtørking og takkekort og julehilsener og plenklipping og barneselskaper og luking.

Det ligger ikkje naturlig for meg, og er en evig kamp. Og eg har prøvd og prøvd og prøvd og prøvd! Og feila og tryna og mislyktes. Omatt og omatt.

Morsrollen begynte med en sønn som kom i mars 1992, og som snart fyller 17 år. Væren i familien. Gutt nr 2 kom i slutten av november 1993, og deler skytterollen med mor. Den eneste jenta blei født i begynnelsen av november i 1995. Skorpionen vår. Til sist kom sønn nr 3, som blei født i jomfruens tegn.

Vi er litt av en gjeng. ..

Sjøl er eg født som attpåklatt i en god, gammeldags kjernefamilie. Mine søsken er 10 og 13 år eldre enn meg.

Foreldrene mine ( begge født i vektens tegn) blei skilt av døden, slik dei hadde lova kvarandre og kirka; Det er 6 1/2 år siden pappa døde.

Mamma falt fullstendig sammen når ho blei enke, men er no en sprudlande glad pensjonist.

Begge mine søsken ( tyr og jomfru) er fremdeles gift for første gang, og har tre og fire barn hver.

Heile min familie har vært flinke til alt sånt som er verdifullt og viktig i vår kultur; Orden, struktur og økonomi, med rot i kristendommen. ( For de av dere som er interessert må eg nevne at eg har saturn plassert i 10.hus, som står i tyrens tegn og i opposisjon til mine overfylte 3., 4., og 5. hus som står i skorpion og skytt… Skjønner?)

Siden eg var barn, har eg hatt en heilt annen indre overbevisning angående de åndelige og spirituelle aspektene av livet enn det familien prøvde å overbevise meg om. Etter å ha blåst av overfor mine nærmeste flere ganger i oppveksten, gjorde eg gradvis denne store delen av livet mitt meir og meir privat. Eg har aldri hatt behov for å misjonere.

Eg hadde en trygg og lykkelig oppvekst. Mamma var en omsorgsfull mor, og en dyktig husmor. Akkurat sånn som min søster er det, og min brors kone.

Pappa var hovedforsørger i familien, akkurat slik min bror er i sin og min søsters ektemann i deres.

Eg er sjølsagt prega av mine forbilder –På godt og vondt.

Eg husker slektas første skilsmisse. Eg husker eg tenkte “Det må vold til før EG skal skille meg!” Slik blei det heldigvis ikkje. Eg skilte meg av heilt andre grunner rundt årtusenskiftet.

Så døde pappa ( min åndelige guide og rettleder). Eg var lamma av sorg og overarbeidd. Helsa svikta. Eg var utbrent.

Sjøl om NAV mente at eg var ferdig rehabilitert i mars i fjor, og gjorde meg til arbeidsledig sosialklient som prøver å finansiere deltidsstudier sjøl, kan eg sjøl først no med stolthet erklære at det er i ferd med å skje! Og det skjer på alle områder av livet. Eg er i en fantastisk fase av livet, og har aldri vært meir komfortabel og på plass i meg sjøl.

Konsekvensene av dette synes allerede i heimen vår; Potteplantene strutter av liv, og når eg prøver å gjøre det koselig i huset, så blir det det.

Så til dagens tema:

Eg har vært mamma nesten halve livet, og det har knapt gått en einaste dag uten at eg har hatt dårlig samvittighet og følt meg som en dårlig mor.

Bildet som barna har hatt av mamma’n sin er at kvar gang besteforeldre eller annen slekt er i “kjømda”, så står mamma på hodet i dagesvis, rød og svett, for å kunne ta de i mot. Og likevel har eg fått kommentarer ( eller blikk) for rot eller anna avvik.

Men takket være bl a ukuelig optimisme, har eg alltid vært glad i og hatt trua på meg sjøl, likevel. Eg har jo masse andre gode kvaliteter som til sjuende og sist kanskje veier tyngre en kor vidt eg er flink å rydde… Men så slo det meg; Mine sterke sider er usynlige, sånn fysisk sett. Kva slags inntrykk sitter barna igjen med? Kva slags ballast sender eg med de ut i verden? Gradvis har det gått opp for meg at min rolle som mamma har vært ullen og utydelig. Det ønsker eg ikkje å være! Slett ikkje! Eg vil være tydelig og klar. Her må det tas grep!

Eg manøvrerer meg gjennom livet med mitt indre som rettesnor. Eg ser og forstår sant og rett, og gjør mine valg utifra dette. Eg klarer i stor grad å forholde meg objektiv, og handler sjelden utifra egoistiske hensyn. Eg ser langsiktige konsekvenser av beslutninger og veivalg. Dette er er viktige egenskaper som eg ønsker å gjøre mine barn bevisste på. Det innebærer at mitt indre ikkje lenger er en privat affære. Eg øver meg no i å dele mine betraktninger med min egen familie. det er uvant, men bra. Eg har egenskaper å være stolt av, og kjenner at eg skal klare å bli kvitt min evige dårlige samvittighet. Det blir godt for oss alle fem!

8. mars 2009

Drammens Tidende

AC's liv og røre: Skoguden Bruno Frisoni ( nei, det mangler ingen “g”… Eg har utvikla et leit tilfelle av skofetisjisme…)

Skoguden Bruno Frisoni ( nei, det mangler ingen “g”… Eg har utvikla et leit tilfelle av skofetisjisme…)

Herre gud! Disse skoa er så ufattelig lekre at eg får åndenød kvar gang eg ser bildet……

Bruno Frisoni er designer hos Roger Vivier, og har tegna Rose ‘n roll.

Eg skulle ta toget mellom Karlstad og København i sommer, og kjøpte med meg bladet “Eve” ( juli 2008). det var mange lekre sko i det bladet, men disse tok pusten fra meg!

Dessverre har eg ikkje klart å finne skoen avbildet i sølv/hvit på nettet ( http://www.brunofrisoni.com/ , http://www.rogervivier.com/ ) så for å la fleire nyte synet, har eg skanna inn bildet fra papirutgaven av “Eve”.

Måtte rett og slett blåse opp billedteksten….

Enjoy!

Askepott….

7. mars 2009

Bli ny-dag for bloggen min!

Det er et svært godt tegn at eg ønsker å fresh’e opp denne sida. Det er et friskhetstegn for min mentale tilstand at eg ønsker å være lysere, i dobbelt forstand; Både i fargevalg, men i overført betydning er det ok å bli meir synlig for andre. I tillegg er det jo faktisk vår! Hurra!

6. mars 2009

AC's liv og røre: Triztan slik eg husker han

Happiness according to Aristotle

PÅSTAND:

DET MOTSATTE AV KJÆRLIGHET ER EGOISME.

Aristoteles mente at det største godet for et menneske, er å leve et godt liv.

Det greske ordet for lykke brukes for å beskrive det gode liv. Det gode liv oppnås ved å leve som et godt menneske over tid.

Eg meiner kjærligheten er den viktigste enkeltfaktoren for ethvert menneske som forsøker å leve rett, og derved søker lykken. En slik kilde til positiv og livgivende energi finnes det vel bare et sammenlignbart objekt av i verden; Sola!

Min påstand er at det motsatte av kjærlighet er egoisme. Vær raus med deg sjøl! Gi av deg sjøl ubegrensa!

Tenk deg om neste gang du sier nei. Kva er grunnen? Hvilken følelse ligger bak, og hva forårsaket den? Kom han ikkje og kysset deg farvel uoppfordret i dag? Er det derfor du ikkje omfavner han ubetinget i kveld?

Triztan slik eg husker han

RIP

Shine on, you crazy diamond!

Remember when you were young?
You shone like the sun.
Shine on, you crazy diamond
Now there’s a look in your eyes
Like black holes in the sky
Shine on, you crazy diamond
You were caught in the crossfire
Of childhood and stardom,
Blown on the steel breeze
Come on you target
for faraway laughter;
Come on you stranger, you legend,
You martyr, and shine

You reached for the secret
too soon
You cried for the moon
Shine on, you crazy diamond
Threatened by shadows at night
And exposed in the light
Shine on, you crazy diamond
Well, you’ve worn out your welcome
With random precision
Rode on the steel breeze
Come on you raver, you seer of visions;
Come on you painter, you piper,
You prisoner, and shine

Nobody knows where you are,
How near or how far
Shine on, you crazy diamond
Pile on many
more layers
And I’ll be joining you there
Shine on, you crazy diamond
And we’ll bask in the shadow
Of yesterdays triumph
And sail on the steel breeze
Come on you boy child, you winner and loser,
Come on you miner for truth and delusion,
And shine.
---
Lyrics powered by LyricFind
written by WATERS, ROGER / GILMOUR, DAVID JON / WRIGHT, RICK
Lyrics © Warner/Chappell Music, Inc..

Songbook

(Part I)  (Wright, Waters, Gilmour) 
 
INTRO : E ------------0---------------------------       
        B -----6---------------------------------- 
        G --------0--------------------------------     (VÁRIAS VEZES)         
        D --8-------------------------------------         
        A --------------------------------------- 
        E --------------------------------------- 
 
 
 
Gm 
 
 
(Part II)  (Gilmour, Waters, Wright) 
 
Gm  Dm  Cm  Gm  Dm  Cm  Dm  Gm 
 
 
(Part III)  (Waters, Gilmour, Wright) 
 
Gm  C  F  Gm  Eb  D  F  Gm 
 
Gm  C  Gm  Eb  D  Gm  Gm/F#  Gm/F  Gm/E  Eb  D  Ebdim  D 
 
 
(Part IV)  (Waters, Gilmour, Wright) 
 
Gm  Cm  Gm  Eb  D  Eb  D7  Gm  Cm  Gm  D7-10 
 
Gm  Cm  Gm  Eb  D  Eb  D  Gm  Cm  Gm  D7-10 
 
 
(Part V)  (Waters) 
    INTRO E ----------0-----------------------------       
        B -----6---------------------------------- 
        G --------0--------------------------------     (VÁRIAS VEZES)         
        D --8-------------------------------------         
        A --------------------------------------- 
        E --------------------------------------- 
 
Gm 
Remember when you were young, 
 
Gb                 Bb 
You shone like the sun. 
 
Eb   Eb/D   Cm Cm/Bb F 
Shine on you crazy diamond. 
 
Gm 
Now there's a look in your eyes, 
 
Gb                      Bb 
Like black holes in the sky. 
 
Eb   Eb/D   Cm Cm/Bb F 
Shine on you crazy diamond. 
 
         Gm 
You were caught in the crossfire 
 
   Gmmaj7/F# 
Of childhood and stardom, 
 
Gm7/F              C9 
Blown on the steel breeze. 
 
Eb                     Edim 
Come on you target for faraway laughter, 
 
Bb/F                      Dm          D7          Gm 
Come on you stranger, you legend, you martyr, and shine! 
 
 
Gb  Bb  Eb  Eb/D  Cm  Cm/Bb  F 
 
 
    Gm 
You reached for the secret too soon, 
 
Gb                Bb 
You cried for the moon. 
 
Eb   Eb/D   Cm Cm/Bb F 
Shine on you crazy diamond. 
 
Gm 
Threatened by shadows at night, 
 
Gb                 Bb 
And exposed in the light. 
 
Eb   Eb/D   Cm Cm/Bb F 
Shine on you crazy diamond. 
 
         Gm 
Well you wore out your welcome 
 
    Gmmaj7/F# 
With random precission, 
 
Gm7/F             C9 
Rode on the steel breeze. 
 
Eb                     Edim 
Come on you raver, you seer of visions, 
 
Bb/F                     Dm         D7           Gm 
Come on you painter, you piper, you prisoner and shine! 
 
 
(Part VI)  (Wright, Waters, Gilmour) 
 
Eb7  D7  Gm 
 
 
(Part VII)  (Waters, Gilmour, Wright) 
 
Gm 
Nobody knows where you are, 
 
Gb              Bb 
How near or how far. 
 
Eb   Eb/D   Cm Cm/Bb F 
Shine on you crazy diamond. 
 
Gm 
Pile on many more layers, 
 
Gb                      Bb 
And I'll be joining you there. 
 
Eb   Eb/D   Cm Cm/Bb F 
Shine on you crazy diamond. 
 
          Gm                    Gm/F# 
And we'll bask in the shadow of yesterday's triumph, 
 
Gm/F              C9 
Sail on the steel breeze. 
 
Eb                         Edim 
Come on you boy child, you winner and loser, 
 
Bb/F                  Dm          D7         Gm 
Come on you miner for truth and delusion and shine! 
 
 
(Part VIII)  (Gilmour, Wright, Waters) 
 
Gm 
 
 
(Part IX)  (Wright) 
 
Gm  Bbm  /Eb  Cm  /A  /G  D  F#  D7 
 
Gm  Bbm  Fm  /Eb  Cm  /A  /G  D  /F#  D7 
 
Gm  Bbm  Fm  /Eb  Cm  /A  /G  D  F#  D7  G 
 
_______________________________________________________ 
Contribuição: Paulo Cristiano Amarante(amarante01@ig.com.br)

Kroken i heimen eg er stolest av :-)

Så langt har dagen i dag gått med til å dekorere veggene i favorittkroken min; Ettersom eg deaktiverte FB-profilen min i går ( noe vi kommer tilbake til en annen gang, tror eg. . . ), så starta eg med nyheter fra Drammen i dag, dt.no , og gråt en skvett over at Triztan har vandra vidare, akkopagnert av Roger Waters' 'Amused to death' ( hmmm. . En sjeldent treffende tittel, forøvrig. . ), mens eg tenkte på vidunderlige dager og netter sammen med han, Ola, Einar, Liz, og alle de andre deilige menneskene som en gang var faste besøkende på Pavarotti i Drammen. Eg har lasta ned og installert en 30-dagers prøveversjon av photoshop. Eg har redigert bilder av barna mine og printa de ut. ( Gullramma til venstre). Eg har skrudd ut gamle skruer i veggen og skrudd opp utspilte LP-utgaver av to av mine favorittalbum: Pink Floyd's 'Wish You were here' ( nederst) og Manfred Mann's 'The roaring silence' ( slapp av; bedre eksemplarer er i bruk! ). Eg har flytta julegaven fra Merete, den fantastiske øgla, som eg kommer tilbake til, og dermed omdekorert en vegg til i stua. . No må eg kjappe meg for å nå dagens mål; Jobbe med forretningsplanen og ringe Jeløy Folkehøgskole! Ned på jorda, AC!