Her sitter eg. Akkurat no. Nydusja og med nytrukket kaffe. Ser ut over fjord og fjell i ettertanke, det er en kald og klar høstmorgen der ute. Eg snur meg mot pc’en for å formidle øyeblikket.
Klokka 0600 kunne eg høre heilt fra Drømmeland at min elskede sto opp for å gjøre seg klar til morgentrim og arbeid. Eg tok han med inn i drømmen min en stund, men var bevisst nok til å registrere duften av han som snart blanda seg med duften av kaffe. Mmmm…
Klokka 0650 ringer min klokke. Ti minutt før den egentlig må, for at eg og min kjære skal få nokre minutt sammen før han må gå klokka 0700. Så vekker eg dei to barna som fortsatt bor heime, den eldste og den yngste, og går på kjøkkenet for å lage frokost. Det er kun seks varmegrader ute, så dette blir den første kakaofrokosten denne høsten. Guttene setter seg til bords og har god tid til både måltid og samtale i dag. Med smaken av kakao i munnen diskuteres politikk, og min myndige sønn og eg er skjønt enige om hvilket parti som skal få våre stemmer.
Klokka 0800 går to friske og mette barn for å nå skolebussen. Eg rer opp senga, setter på vaskemaskinen og oppvaskmaskinen mens ny kaffe trekker på kanna. Huset er ryddig, reint og varmt. Luksus! For en luksustilværelse! For bare nokre veker siden ville oppvasken stått i lange baner på kjøkkenbenken: Eg har vært mor i snart 20 år og har fire barn, men først no har eg oppvaskmaskin. Eg nyter følelsen av å la maskina gjøre den kjedelige jobben for meg.
Så nyter eg lyden av maskina som vasker klærne våre og reflekterer: Omtrent på denne tida av året i 2003 hadde eg og barna mine begynt vårt opphold på Jamaica som skulle vare i fleire måneder. Vi hadde vært der i nokre veker da eg måtte svelge stoltheten og be en husmor i nabolaget om hjelp: Eg klarte ikkje å vaske klærne våre reine. Blikket hennes var talende og fikk meg til å rødme. En firebarnsmor som ikkje kunne vaske klær godt nok? Kva slags mor var det? I Dette eneste ørkenområdet på øya blei det tropiske regnet samla i tønner, og brukt til husholdningsarbeid. Kvinna og eg satte oss på huk på gårdsplassen og tok fatt på haugen av klær, sengetøy og handklær. Men uansett korleis eg prøvde fikk eg aldri til den rette “skvisj”-lyden som ho sjølv hadde meistra heile livet. Vi blei enige om at ho skulle komme kvar fjortande dag og gjere jobben for meg. Om ikkje eg lærte å vaske klær for hand på skikkelig vis, så bidro eg i det minste til ei ekstrainntekt for ein familie i nokre månader. Eg er så grenseløst takknemlig for at eg bur i eit velferdsland og ikkje må streve dagen lang, heile livet for å sørge for mat og reine klær til familien!
I ydmykhet setter eg meg ned og arbeider med det eg ønsker og liker, og eg gleder meg allerede til å møte mine kjære igjen om nokre timer. Lykke.
